Hei alle sammen! Jeg gleder meg til å dele den utrolige historien om min seirer over avhengighet, dysleksi og ADHD for å bli en ekspert innen adferdsendring. Denne historien er et sterkt vitnesbyrd om motstandskraft, besluttsomhet og evnen til å transformere hvmotgang til en mulighet for å hjelpe andre. Min livsreise har vært intet mindre enn bemerkelsesverdig, fylt med uventede vendinger som ingen, ikke engang min egen familie, kunne ha forutsagt. Gjennom årene har jeg hatt mange roller – fra å være en utdanningsleder til en spesialpedagog og veiledningsrådgiver. På denne veien har jeg oppnådd en bachelorgrad, en mastergrad, to nevrologiske sertifiseringer og fordypet meg i fagområdene psykologi, kvantefysikk og hypnose. I dag driver jeg min egen virksomhet dedikert til å hjelpe enkeltpersoner som står overfor utfordringer i skole, arbeid eller livet generelt.
Alt begynte da jeg begynte å møte vanskeligheter på skolen, og mistanker om dysleksi dukket opp, gitt familiens historie med denne tilstanden. Det ble tidlig klart, så tidlig som i første klasse, at jeg hadde dysleksi. Imidlertid plaget ikke denne oppdagelsen meg mye i begynnelsen. Jeg hadde en tante i England som var spesialist på området og oppmuntret foreldrene mine til å la meg bli testet. Dessverre opplevde foreldrene mine, som så mange andre, motstand fra skolen og måtte kontakte Psykologisk og Pedagogisk Rådgivningstjeneste (PPT) direkte for testing.
Som barn tolket jeg disse handlingene som et tegn på at det var noe fundamentalt galt med meg fordi jeg ble testet for dysleksi. Men da foreldrene mine til slutt fikk bekreftet diagnosen min, var det en følelse av lettelse. Det betydde at jeg hadde rett på tilretteleggingstiltak, og de kunne søke ekstra støtte for meg. De søkte om ekstra ressurser, men dessverre insisterte skolen på at andre elever i klassen min hadde større behov, og jeg måtte dele disse ressursene med tre andre, da de ønsket å fokusere på de mest utfordrende elevene.
Disse ekstra øktene føltes dypt stigmatiserende og bidro til følelsen av at jeg ikke passet inn. I stedet for å øke min entusiasme for læring og en følelse av mestring, ble den ekstra tiden brukt på å repetere bokstavlyder, doble konsonanter og mer. Flere ganger i uken kom den ekstra læreren inn i klasserommet og dro meg og de andre "problem" barna med seg. Skammen jeg følte syntes å være uendelig, med alle de andre elevene som så på oss mens vi ble ført ut av klassen. Jeg ønsket mer enn noe annet å være som alle andre.
Jeg følte meg isolert som den eneste jenta og var til en viss grad redd for de bråkete guttene i min ekstra klasse. Resten av klassen merket oss som den "retarderte" gruppen. Når jeg ser tilbake, innser jeg at en av de tingene som plaget meg mest, var at jeg aldri ble spurt om hva jeg ønsket eller hvordan jeg opplevde den hjelpen som ble gitt. I dag, som hjelper selv, fokuserer jeg på kommunikasjon med elever, og legger nøye merke til kroppsspråket og stemmene deres.
Den mest betydningsfulle hjelpen jeg fikk på barneskolen kom fra en tante som anerkjente mine kunstneriske talenter og lærte meg strategier og teknikker for å hjelpe med å lære bokstaver og matematikk. I dag er jeg ikke tilhenger av ekstra timer på skolen, spesielt hvis de ikke involverer en større vektlegging av elevenes ønsker og interesser. Personlig dro jeg ikke mye nytte av tiltakene som ble gjennomført på skolen. Til tross for å ha en håndfull papirer som diagnostiserte min dysleksi, forble karakterene mine de samme. Jeg tok de samme prøvene som alle andre i klassen, men siden læreplanen min ble redusert, hadde jeg ingen sjanse til å besvare dem. I ettertid har jeg ofte lurt på om diagnoser fungerer som en krykke for skolesystemet. I mitt arbeid på spesialskoler og i min rolle i PPT har jeg ofte støtt på en holdning som antyder at barn med diagnoser ikke kan forventes å prestere like godt som andre. En lærer på en spesialskole der jeg jobbet, fortalte meg en gang om en av elevene hans: "Hun er ikke den skarpeste kniven i skuffen." Jeg ønsket meg fast jobb på skolen, så jeg holdt tankene mine om hans kommentar for meg selv. Diagnoser har en tendens til å bli selvoppfyllende profetier. Det sies at du ikke kan vite hvordan elevene ville ha klart seg uten spesialundervisning. Min personlige mening er at de kanskje ville hatt færre psykologiske vanskeligheter.
Barneskolen generelt sett var ikke en positiv opplevelse for meg. Jeg husker de årene som tunge og smertefulle, preget av mobbing og utfordringer. Men midt i utfordringene fant jeg trøst i mine dagdrømmer. Som barn pleide jeg ofte å forestille meg at jeg var populær, eksepsjonelt smart og en stjernestudent. Dagdrømmene mine var en tilflukt, og tillot meg å unnslippe til en verden der jeg hadde en utrolig hukommelse og evnen til å lese andre menneskers tanker. Det var min måte å håndtere utfordringene på.
Da jeg ble eldre, kanaliserte jeg mine erfaringer til en lidenskap for å studere hjernens utvikling og psykologi, noe som til slutt førte til en karriere dedikert til å hjelpe andre med å overvinne sine egne utfordringer.
I dag er jeg fast overbevist om at vårt nåværende utdanningssystem trenger en radikal omveltning. Våre barn trives ikke i det, og det lykkes ikke i å fremme deres fulle potensiale. Jeg har møtt utallige unge individer som har mistet troen på seg selv og utdanningssystemet, noe som har ført til ulike vanskelige situasjoner som sosiale tjenester, fengsel, psykiatrisk behandling, rusmisbruk eller arbeidsledighet.
Som respons har jeg brukt år på å arbeide med et alternativt utdanningsprosjekt som nå endelig tar form. Hvis du deler min lidenskap for denne saken, trenger jeg din hjelp. Vennligst følg bloggen min og lik og del innholdet mitt på Facebook og hvor du kan. Sammen kan vi skape en opprør for å skaffe midler til å starte vårt første pilotprosjekt for skoler.
Takk for at du er en del av denne inspirerende reisen med transformasjon og motstandskraft. La oss sammen utgjøre en forskjell! 🌟 #Utdanningsrevolusjon #Inspirasjon #Motstandskraft #TransformereLiv
Comentarios