Ida, historien til en ungdomsskoleelev jeg møtte mens jeg jobbet i PPT, er et hjerteskjærende eksempel på hvorfor tilpassing i utdanningssystemet er så viktig. Ida bar byrdene fra et liv som virket uendelig komplisert og utfordrende. Hun hadde allerede byttet skole to ganger, som om hennes ungdomstid ble delt opp i små fragmenter spredt over ulike undervisningsinstitusjoner.
Idas far satt i fengsel, og selv om han var fysisk utilgjengelig, veide han tungt på hjertet hennes. Hun hadde aldri hatt muligheten til å virkelig kjenne ham. Moren hennes kjempet sin egen kamp mot en usynlig fiende kalt angst. Idas mor var inn og ut av behandling, og Ida ble igjen i en ustabil og uberegnelig verden.
PPT og skolen gjorde alt de kunne for å hjelpe Ida. De investerte betydelige ressurser i forsøk på å forstå henne og hjelpe henne med å takle skolevegring og destruktive tanker. Ida hadde ADHD, som la til et ekstra lag av kaos i hennes liv, en konstant kamp for å fokusere og tilpasse seg et skolemiljø. Hun hadde ingen venner på skolen, og hver dag virket som en endeløs reise gjennom ensomheten.
Idas ensomhet var dyp og vedvarende, selv om hun var omgitt av mennesker på skolen. Denne ensomheten var ikke begrenset til mangel på fysisk selskap; den gikk mye dypere. Det var en indre ensomhet som preget hennes hverdag, en følelse av å være annerledes og uforstått. Hun bar byrden av denne ensomheten som en tung byrde på sine skuldre mens hun trasket gjennom skoledagene.
Ida hadde aldri følt seg som om hun passet inn. Hun var som et puslespillbrikke som aldri fant sin rette plass i bildet. Hun ble mobbet for familieforholdene sine på alle skolene hun deltok i. Andre elever var nådeløse i å påpeke hennes fars fravær og morens kamp mot angst. Ida bar skammen for forholdene som var utenfor hennes kontroll.
Hennes familiehistorie, i stedet for å bli møtt med medfølelse, ble brukt mot henne som et våpen. Hun hadde aldri følt seg som om hun kunne lene seg på skolen som en trygg havn. I stedet opplevde hun skolen som en fiendtlig arena, der hun ble konfrontert med spott og forakt. Hun opplevde mobbing fra sine jevnaldrende som ble oppfordret av hennes familieforhold, og skolen kunne ikke beskytte henne.
Hun forsøkte desperat å finne sin plass, å finne likesinnede venner, men hennes sosiale tilpasningsevne var komplisert av hennes ADHD-diagnose. Hun var fanget i en ond sirkel av ensomhet og avvisning. Selv når hun prøvde å åpne seg for andre, ble hun ofte ignorert eller avvist. Den dype ensomheten hun følte, hver dag i skolen, føltes som en uendelig kamp.
Ida bar byrdene av sin familiesituasjon og sin egen unikhet alene, og det var hjerteskjærende å se hvordan skolen, som skulle ha vært et trygt og støttende sted, ikke kunne gi henne den beskyttelsen og støtten hun så inderlig trengte.
Til slutt, da skolen ikke klarte å være det beskyttende skjoldet som hun sårt trengte, ble Ida en skoledropout. Hennes vei ble stengt av et system som ikke kunne tilby hjelp i tide. Hennes ensomhet, hennes smerte og hennes unike skatt ble etterlatt utenfor skolens vegger, og hun ble tvunget til å møte en usikker fremtid.
Ida var ikke den eneste som led under sitt møte med skolesystemet. Hennes historie var et eksempel på hvordan vårt nåværende utdanningssystem kunne mislykkes i å beskytte de mest sårbare elevene. Det var på tide å åpne øynene for disse barna som bar byrden av smerte og ensomhet, og tilby en ny vei, en vei som ga dem muligheten til å blomstre og finne håp.
Ida var et levende bevis på at elever som henne ikke bare var numre eller statistikker i et system. Hun var en ung sjel som hadde kjempet en ensom kamp, og det var vårt ansvar å sørge for at hun fikk en ny sjanse. Gjennom tilpasset, fleksibel og støttende nettbasert læring, kunne vi ha gitt Ida et alternativ som kanskje kunne ha reddet henne fra å falle mellom sprekkene.
Historien om Ida var hjerteskjærende, og den burde inspirere oss til handling. PPT og skolen gjorde sitt beste, men Ida følte seg ensom og annerledes. Mobbing og mangel på venner gjorde skolen til en fiendtlig arena. Ida prøvde alt hun kunne for å overbevise de voksne om å gi henne hjemmeundervisning på nett, en mulighet som kunne ha reddet henne fra å falle mellom sprekkene. Til slutt, uten tilstrekkelig støtte, ble Ida en skoledropout. Hennes historie er et eksempel på hvorfor tilpasning i utdanningssystemet er avgjørende for sårbare elever. Våre barns fremtid er avhengig av vårt engasjement for å skape et utdanningssystem som gir dem muligheten til å trives, uansett hvor komplisert og utfordrende deres livssituasjon måtte være. Vi måtte gi dem nøkkelen til en ny vei, en vei som ga dem håp og muligheter for en lysere fremtid. Det var på tide å endre fortellingen og gi håp til de som trengte det mest. #UtdanningForAlle #Tilpasning #HåpForFremtiden.
Comments