Min overbevisning om at skolen ikke alltid er et gunstig miljø, er ikke bare basert på min egen erfaring. Gjennom årene har jeg også kommet i kontakt med mange andre mennesker, både i ungdomstiden som tragisk nok ikke overlevde rusmiljøet, og de jeg har bistått som voksne. Dette inkluderer de jeg har møtt innenfor og utenfor skolesystemet, blant annet i spesialskoler og Pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT).
I dag vil jeg dele historien til en bekjent fra min ungdomstid, som begynte på den samme skolen som meg og fikk tilrettelegging for sin dysleksi. Dessverre tok historien hans en hjerteskjærende vending da han endte opp med å ta en overdose under Hønefoss broen. Våre dype samtaler om våre skoleerfaringer har inspirert meg til å dele hans historie med dere.
Historien om Helge begynner som så mange andre, med en uskyldig gutt som hadde hele livet foran seg. Han bar på store drømmer, håp og en naturlig nysgjerrighet som glitret i øynene hans. Men for Helge skulle skoleårene bli en tid preget av mørke skygger og en kamp for å finne sin egen verdi.
Fra den første dagen på skolen følte Helge seg annerledes. Han var en forsiktig og sensitiv sjel, og det virket som om skolen hadde en evne til å forsterke alle hans usikkerheter. Redd for å bli avslørt, holdt han sin "hemmelighet" godt skjult – følelsen av å være dum.
Det hele begynte med karakterene. Helge la ned en enorm innsats, kanskje til og med mer enn de fleste, men uansett hva han gjorde, ble det aldri godt nok. Han bar på en konstant følelse av skuffelse og skam hver gang prøver og meldingsbok ble delt ut. Han unnvek gjerne øyekontakt med klassekameratene når karakterene ble offentliggjort, for han visste at han ikke kunne konkurrere med deres glans.
Helge følte seg som en outsider, som om han var fanget i en tåke av egenutilstrekkelighet. Drømmen om å forsvinne fra denne verden begynte å ta form, fordi han ikke lenger følte at han hadde en plass her. Hver dag ble en kamp for å overleve, en kamp for å skjule sin smerte bak falske smil og latter.
Hans utfordringer med fagene gjorde ham til et lett bytte for noen av medelevene. En gruppe elever nølte ikke med å utnytte Helges usikkerhet og følelse av å være annerledes. De mobbet ham ofte ved å bruke nedsettende navn som "dum" eller "idiot". Foran andre latterliggjorde de ham, og han følte seg som om han ble dømt i alles øyne. Smerten hans gikk dypt, og hver skoledag ble møtt med frykt og angst for hva som ville skje neste gang.
Helge prøvde å skjule den intense smerten han følte, men det var en oppgave som var lettere sagt enn gjort. Han kunne ikke forstå hvorfor noen ønsket å såre ham når han allerede hadde nok problemer med å føle seg akseptert. Han følte seg som en byrde for sine foreldre og en stor skuffelse for seg selv.
Foreldrene til Helge hadde store drømmer for sønnen sin fra dag én. De ønsket at han skulle få en utdanning som ville åpne dører mot en lovende fremtid, gi ham muligheter de selv aldri hadde hatt. De drømte om at han skulle trives på skolen, være en mønsterstudent og følge sine drømmer og interesser.
Men etter hvert som tiden gikk, innså de at Helges skoleliv ikke utviklet seg slik de hadde håpet. Allerede fra første gang han kom hjem med dårlige karakterer, følte foreldrene en voksende skuffelse og fortvilelse. De var klar over hvor hardt han arbeidet og hvor mye han ønsket å lykkes, men resultatene var sjelden tilfredsstillende.
Foreldrene gjorde alt de kunne for å støtte ham. De hjalp ham med lekser, organiserte ekstratimer, og forsøkte å forstå hvorfor han slet så mye med skolen. Likevel var Helge alltid redd for å skuffe dem enda mer. Han oppfattet seg selv som en konstant kilde til skuffelse for dem, og denne følelsen spiste ham opp innvendig.
Foreldrene kjempet for å forstå hvorfor Helge slet sånn på skolen. De ønsket ikke å se sønnen lide og føle seg som en fiasko. De begynte å stille spørsmål ved seg selv, om de hadde oversett et behov eller et problem som deres sønn hadde. De søkte hjelp fra lærere og rådgivere, desperat etter svar.
Foreldrene så smerten hans, men følte seg hjelpeløse i møte med den onde mobbingen som pågikk. De tok kontakt med skolen og forsøkte å få hjelp til å stanse mobbingen, men det viste seg å være en utfordrende oppgave. Helge følte seg ofte ensom og isolert i sin kamp.
Helges smerte og hans følelse av å være dum, som ble forsterket av karakterene og mobbingen han opplevde på skolen, markerte begynnelsen på en nedadgående spiral som til slutt førte ham til en hjerteskjærende skjebne.
Det hevdes ofte at standardiserte målinger av elever i skolen er absolutt nødvendige for å evaluere prestasjoner og sørge for at utdanningssystemet fungerer effektivt. Disse målingene anses å gi objektive og sammenlignbare resultater, som igjen kan hjelpe med å identifisere områder som trenger forbedring og ressurser som må tildeles. Likevel hevder jeg at denne tilnærmingen er en fadese som nå har uoverkommelige kostnader for vårt samfunn.
Standardiserte målinger, som karakterer og nasjonale prøver, har sitt formål. Et formål jeg vil hevde at man kan nå på andre måter. Denne ensidige tilnærmingen til vurdering av elevers ferdigheter og potensial har uheldige konsekvenser. Det kan føre til at enkeltpersoner som Helge, med unike talenter og perspektiver, blir oversett eller undervurdert. Følelsen av utilstrekkelighet som kan oppstå som et resultat av dårlige resultater, kan ha ødeleggende konsekvenser for en persons selvbilde og psykiske helse.
Videre mener jeg at kostnadene knyttet til denne formen for veiing og måling av våre elever nå har blitt så store at vi ikke lenger kan bære byrden. Vi må innse at samfunnet vårt taper verdifulle ressurser i form av kreativitet, mangfold og potensial når vi ensidig vurderer elever basert på standardiserte tester. De økonomiske, sosiale og psykologiske kostnadene som påløper når enkeltpersoner som Helge ikke får den støtten de trenger, er bærekraftsmessig uakseptable.
Det er på høy tid å reevaluere vår tilnærming til vurdering og måling i utdanningen. Vi må søke en mer balansert tilnærming som tar hensyn til individuell utvikling, mangfold og potensial. Å investere i menneskelig kapital er avgjørende for samfunnets fremtidige suksess, og det er på tide å forstå at denne investeringen går utover tall og karakterer. Det handler om å gi hver enkelt elev muligheten til å blomstre og bidra til samfunnet på sin unike måte, og dette kan ikke reduseres til standardiserte målinger alene. I neste del av Den Teknologiske Visjonskolen jeg vil presentere den alternative visjonen og pedagogiske plattformen for endring av dette.
Comments