Emosjonell omsorgssvikt – hva betyr det egentlig?

Om kartlegging, observasjon, faglige vurderinger og kompetanse i barnevernssaker

Når en familie får høre at et barn er utsatt for emosjonell omsorgssvikt, er det ikke en liten beskrivelse.

Det kan få avgjørende betydning for hvordan barnet og foreldrene blir forstått videre – av barnevernet, sakkyndige, nemnda og domstolene.

Nettopp derfor bør vi stille høye krav til hvordan en slik konklusjon blir til.

For det bør være mulig å følge hele veien:

Hva ble observert?Hva ble opplyst?Hva ble tolket?Hvilke andre forklaringer ble undersøkt?Hvilken betydning hadde dette for barnet?Og hvem hadde kompetanse til å trekke konklusjonen?

Dette handler ikke om å svekke beskyttelsen av barn.

Det handler om å sikre at beskyttelsen bygger på faglige vurderinger som faktisk tåler å bli undersøkt.

Hva betyr egentlig emosjonell omsorgssvikt?

Emosjonell omsorgssvikt brukes om alvorlige eller vedvarende mangler ved barnets behov for følelsesmessig tilgjengelighet, personlig kontakt, trygghet og utviklingsstøtte.

Det kan for eksempel handle om vedvarende:

• emosjonell avvisning

• krenkelser eller ydmykelser

• manglende følelsesmessig tilgjengelighet

• skremmende eller uforutsigbar omsorg

• manglende respons på barnets følelsesmessige behov

• alvorlig parentifisering

• manglende beskyttelse mot skadelige belastninger.

Men her kommer et viktig skille:

En forelder trenger ikke å være perfekt for å være en god nok forelder.

Foreldre kan misforstå barnet. De kan bli frustrerte. De kan reagere dårlig i en konflikt. De kan gjøre feil.

Det betyr ikke automatisk emosjonell omsorgssvikt.

Det må undersøkes hva som faktisk skjer over tid, hvor alvorlig det er, hvordan barnet påvirkes, og om situasjonen kan endres gjennom hjelp og tiltak.

Det er forskjell på en feil og et vedvarende omsorgsmønster.

Fra det vi ser – til det vi konkluderer med

Her ligger noe av det viktigste.

En faglig vurdering bør skille mellom observasjon, analyse, faglig vurdering og konklusjon.

Se for deg tre setninger:

«Barnet søker kontakt med mor. Mor svarer ikke.»

Dette beskriver en konkret hendelse.

Så kommer:

«Mor fremstår emosjonelt utilgjengelig.»

Nå har vi gått fra observasjon til fortolkning.

Og så:

«Mor utsetter barnet for emosjonell omsorgssvikt.»

Da har vi gått enda et steg – til en alvorlig faglig konklusjon.

Men hva skjedde mellom disse tre setningene?

Det er nettopp dette som bør være synlig.

Observasjon → analyse → faglig vurdering → konklusjon.

Jo mer alvorlig konklusjonen er, desto viktigere er det at denne veien kan følges.

En rapport bør derfor ikke bare fortelle oss hva fagpersonen mener.

Den bør gjøre det mulig å forstå hvordan fagpersonen kom frem til det.

Et øyeblikksbilde forteller ikke nødvendigvis hele historien

Barn og foreldre har dårlige dager.

Et barn kan være sint, redd, slitent eller avvisende. En forelder kan være stresset eller håndtere en situasjon dårlig.

Derfor er én observasjon sjelden nok til å beskrive et helt omsorgsmønster.

Man bør blant annet undersøke:

• Gjentar dette seg?

• Skjer det i ulike situasjoner?

• Er observasjonen representativ?

• Hva forteller andre kilder?

• Hvordan fungerer relasjonen over tid?

• Hvordan reagerer forelderen når situasjonen blir forklart?

• Kan forelderen korrigere seg?

• Endrer samspillet seg etter veiledning?

Dette siste punktet er viktig.

En forelder som gjør feil, men som kan forstå, lære, korrigere og reparere, er ikke nødvendigvis i samme situasjon som en forelder som over tid ikke klarer eller ønsker å ivareta barnets behov.

Derfor må endringsmulighet være en del av vurderingen.

Barnets reaksjon er viktig – men forteller ikke automatisk hvorfor

Et barn som er urolig, redd, sint eller avvisende, gir oss viktig informasjon.

Men barnets reaksjon forteller ikke nødvendigvis alene hva den skyldes.

Et barn kan reagere på mange forhold:

• egen utvikling og modenhet

• psykiske eller fysiske helseforhold

• nevrodivergens

• skolemiljø eller mobbing

• konflikter mellom voksne

• samlivsbrudd

• sorg

• tidligere belastninger

• forhold i andre omsorgsmiljøer.

Derfor må vi klare to ting samtidig:

Ta barnets reaksjon på alvor.

Og:

Undersøke hva reaksjonen faktisk kan skyldes.

En reaksjon er informasjon.

Den er ikke nødvendigvis en årsaksforklaring.

Hvorfor årsakssammenheng er så viktig

Det er ikke nok å konstatere at et barn har vansker.

Hvis man skal si at omsorgen har forårsaket eller bidratt til barnets vansker, må årsakssammenhengen undersøkes.

Man bør spørre:

Når oppstod vanskene?

Hvor lenge har de vart?

I hvilke situasjoner oppstår de?

Hvordan fungerte barnet tidligere?

Hva har endret seg?

Hvilke andre forklaringer finnes?

Hva skjer når omsorgssituasjonen endres?

Og kanskje viktigst:

Hva taler mot den forklaringen vi allerede har valgt?

At to forhold opptrer samtidig betyr ikke nødvendigvis at det ene har forårsaket det andre.

Dette er et grunnleggende prinsipp i all faglig vurdering.

Mentalisering er ikke det samme som omsorgssvikt

Mentalisering har blitt et viktig begrep i vurderingen av foreldres omsorgskompetanse.

Det handler blant annet om evnen til å forstå at mennesker har tanker, følelser, ønsker og intensjoner – og å forsøke å forstå barnets perspektiv.

Men en forelder kan ha begrensninger på dette området uten at det automatisk betyr emosjonell omsorgssvikt.

Forelderen kan for eksempel:

• misforstå barnet

• oppdage misforståelsen

• korrigere seg

• søke hjelp

• lære

• reparere etter konflikt

• tilpasse seg barnets behov.

Det bør derfor være stor forskjell på å beskrive en psykologisk egenskap eller utfordring og å konkludere med omsorgssvikt.

Spørsmålet må være hvordan forelderen faktisk fungerer i omsorgsrollen – og om eventuelle vansker kan avhjelpes.

Hvem har kompetanse til å vurdere hva?

Dette er et spørsmål som fortjener mer oppmerksomhet.

Barnevernspedagoger, sosionomer og andre fagpersoner kan ha relevant kompetanse til barnevernsfaglig kartlegging og observasjon.

Men det er ikke nødvendigvis det samme som kompetanse til å foreta avanserte psykologiske eller kliniske vurderinger.

Hvis vurderingen gjelder for eksempel:

• psykisk helse

• traumer

• utviklingspsykopatologi

• nevropsykologi

• komplisert tilknytningsproblematikk

• mentalisering

• diagnostikk

må man spørre om den som foretar vurderingen faktisk har kompetanse til akkurat dette.

Det handler ikke om at bare én yrkesgruppe kan vurdere omsorg.

Det handler om at konklusjonens faglige nivå må stå i forhold til kompetansen, metoden og kunnskapsgrunnlaget.

Et enkelt spørsmål kan derfor være:

Har personen kompetanse til akkurat den vurderingen som faktisk gjøres?

Det bør blant annet kunne ses på grunnutdanning, videreutdanning, praksiserfaring, metodekompetanse, utviklingspsykologisk kompetanse, observasjonskompetanse, eventuell klinisk kompetanse og faglig veiledning.

Informasjon må vurderes – ikke bare samles

I barnevernssaker kommer informasjon fra mange steder.

Foreldre forteller. Barn forteller. Lærere forteller. Familie forteller. Helsepersonell forteller. Barnevernet gjør egne observasjoner.

Alt dette kan være viktig.

Men en opplysning blir ikke automatisk mer pålitelig fordi den står i en rapport.

Vi bør kunne vite:

• Hvem ga opplysningen?

• Hva observerte personen selv?

• Når skjedde det?

• Hvor ofte?

• I hvilken sammenheng?

• Er det førstehåndsinformasjon?

• Eller har personen fått informasjonen fra andre?

• Finnes det forhold som kan påvirke opplysningen?

Det bør være tydelig forskjell på:

«Jeg observerte …»

og:

«Jeg har fått høre …»

Begge deler kan være relevant.

Men de er ikke samme type informasjon.

Og når opplysninger spriker, bør ikke bare den informasjonen som støtter hovedhypotesen bli stående.

Hvis én person beskriver alvorlig bekymring mens andre beskriver en trygg og fungerende relasjon, bør forskjellen undersøkes.

Vi bør også spørre: Hva taler mot?

Dette spørsmålet er kanskje et av de viktigste i hele vurderingen.

Det er lett å lete etter informasjon som bekrefter det man allerede tror.

Hvis hypotesen er:

«Foreldrene utsetter barnet for emosjonell omsorgssvikt.»

vil man naturlig legge merke til forhold som støtter hypotesen.

Men en grundig vurdering må også lete etter det som utfordrer den.

Hva taler mot?

Hva fungerer?

Når fungerer det?

Hvem opplever barnet som trygg?

Hva skjer når forelderen får veiledning?

Finnes det situasjoner hvor barnet og forelderen fungerer godt sammen?

Finnes det andre mulige forklaringer på barnets vansker?

Dette er avgjørende for å redusere risikoen for bekreftelsesbias.

En fagperson bør ikke bare forsøke å finne ut om hypotesen kan bekreftes.

Fagpersonen bør også forsøke å finne ut om hypotesen kan være feil.

Hva med barnet etter en omsorgsovertakelse?

Her mener jeg vi må være spesielt oppmerksomme.

Når et barn flyttes fra foreldrene, stopper ikke barnets utvikling.

Barnet skal fortsatt utvikle seg.

Det skal fortsatt ha skole, relasjoner, tilhørighet, trygghet, forutsigbarhet og følelsesmessig støtte.

Hvis barnet etter en omsorgsovertakelse får en betydelig negativ utvikling, må dette undersøkes.

Ikke bare:

«Hva sier dette om foreldrene?»

Men også:

«Hva sier dette om barnets nåværende omsorgssituasjon?»

Hvis et barn begynner å rømme gjentatte ganger, mister skolegang, får økende atferdsvansker, mister viktige relasjoner eller får betydelig dårligere psykisk fungering, må man undersøke hele utviklingsforløpet.

Det betyr ikke at institusjonen eller fosterhjemmet nødvendigvis har forårsaket problemene.

Men den nye omsorgssituasjonen kan ikke være en blind flekk i årsaksanalysen.

Vi må spørre:

Hva hadde barnet av vansker før plasseringen?

Hva endret seg etter plasseringen?

Når begynte endringen?

Hva skjedde samtidig?

Hvilke tiltak ble satt inn?

Hva skjedde etter tiltakene?

Ble alternative forklaringer undersøkt?

Det bør være den samme faglige standarden uansett hvem som har omsorgen.

Når et barn viser gjennom atferd at noe ikke fungerer

Atferd er kommunikasjon.

Det betyr ikke at all atferd har én bestemt forklaring. Men atferden bør forstås i sammenheng.

Hvis et barn for eksempel gjentatte ganger rømmer fra en institusjon, bør spørsmålet ikke bare være:

«Hvordan får vi barnet til å slutte å rømme?»

Vi bør også spørre:

«Hvorfor rømmer barnet?»

Hva skjedde rett før?

Hva forsøkte barnet å komme bort fra?

Hvor forsøkte barnet å komme?

Hvem søkte barnet mot?

Hva skjedde etterpå?

Hva lærte de voksne av hendelsen?

Ble tiltakene endret?

Og dersom barnet gjentatte ganger søker hjem til en forelder:

Hva forteller dette om barnets opplevelse av trygghet, tilhørighet og relasjon?

Det betyr ikke at barnets handling alene beviser at forelderen er trygg eller at institusjonen er utrygg.

Men det er informasjon som må undersøkes.

En alvorlig konklusjon bør kunne etterprøves

Når en faglig vurdering kan få stor betydning for et barns forhold til foreldrene, bør det være mulig å gå tilbake og undersøke grunnlaget.

Vi bør kunne finne:

FaktagrunnlagetHva vet vi?

KildeneHvor kommer opplysningene fra?

ObservasjoneneHva ble faktisk observert?

MetodenHvordan ble dette undersøkt?

AnalysenHva kan funnene bety?

Alternative forklaringerHva annet kan forklare funnene?

MotargumenteneHva taler mot konklusjonen?

KompetansenHvem har vurdert dette, og hvilken kompetanse har vedkommende?

BegrensningeneHva vet vi ikke?

KonklusjonenHva kan vi faktisk si på bakgrunn av det foreliggende materialet?

Dette er ikke overdrevne krav.

Det er grunnleggende krav til at en alvorlig faglig vurdering skal kunne forstås og etterprøves.

Barnets beskyttelse og foreldrenes rettssikkerhet er ikke motsetninger

Debatten om emosjonell omsorgssvikt blir ofte fremstilt som et valg mellom å tro på barnet eller foreldrene.

Det er en for enkel fremstilling.

Vi trenger et system som klarer begge deler:

å beskytte barn mot reell omsorgssvikt – og å beskytte barn og foreldre mot feilaktige faglige konklusjoner.

De to hensynene står ikke nødvendigvis mot hverandre.

Tvert imot.

Jo mer alvorlig inngrepet er, desto viktigere bør det være at kunnskapsgrunnlaget er solid.

Derfor bør vi kunne stille et enkelt spørsmål:

Kan vi følge veien fra det som faktisk ble observert, til det som til slutt ble konkludert med?

Hvis svaret er nei, bør vurderingen undersøkes nærmere.

En faglig konklusjon blir ikke sann bare fordi den står i en rapport.

Den bør være begrunnet, etterprøvbar, metodisk forsvarlig og basert på kompetanse som står i forhold til det man faktisk konkluderer med.

For når det handler om barn, er ikke spørsmålet bare om systemet har gjort en vurdering.

Det avgjørende spørsmålet er:

Var vurderingen god nok til å bære konsekvensene den fikk?